Beskyttes mot mor

I artikkelen ”Overprøver domstolene” i Aftenposten 24. november fremgår det at barneombudet ønsker at barnevernet i flere tilfeller griper inn og vedtar akuttplassering av barn etter at domstolene har besluttet at barnet skal flytte til den andre forelderen. Barneombudet får støtte fra daglig leder i Støttesenter mot incest.

Beskyldninger om vold og overgrep blir dessverre ofte fremsatt av den ene forelderen mot den andre i direkte tilknytning til en konflikt mellom foreldrene om hvor barna skal bo. En slik beskyldning vil ofte medføre at den forelderen beskyldningene retter seg mot ikke får treffe barnet før politietterforskningen er avsluttet, noe som kan ta mange måneder. Hvis han får treffe barnet, er det begrenset samvær med tilsyn. Den andre forelderen vil bli hovedomsorgsgiver for barnet og bedrer sine sjanser til å vinne den forestående rettssaken om hvor barnet skal bo.

Domstolene har barnets beste som hovedfokus når den behandler barnefordelingssaker. Hvis det foreligger mistanke om vold eller annen behandling som kan utsette barnet for skade eller fare, tas det særlig hensyn til dette. Først må domstolen konkret ta stilling til om det er grunn til å tro at barnet kan ha vært utsatt for vold eller overgrep. Det er umulig å utelukke at et barn kan ha vært utsatt for vold og overgrep, men barn skal aldri utsettes for unødig risiko for slike handlinger. Det kreves liten grad av sannsynlighet for at vold eller overgrep kan ha funnet sted for å legge til grunn at barnet må beskyttes, med den følge at den aktuelle forelderen bare får samvær under tilsyn. Hvis det er aktuelt å flytte barnet til den forelderen som har fått beskyldninger mot seg, må domstolen være overbevist om at barnet ikke har vært eller vil bli utsatt for vold eller overgrep.

Samtidig som barnet skal beskyttes mot vold og overgrep, skal det også ha god omsorg. En del av det å gi god omsorg er å hjelpe barnet å forstå verden vi lever i på en god måte, slik at barnet forstår virkeligheten slik den er. En engstelig og overbeskyttende forelder som ugrunnet får en oppfatning om at barnet har vært utsatt for vold og overgrep og overfører sin angst for dette på barnet, gir ikke god omsorg. Det gir psykiske lidelser hos barn at de blir påvirket til å støtte beslutninger de innerst inne vet ikke er riktige. Mange barn lider ved at de utsettes for slik påvirkning.

Avgjørende for vurderingen av hva som er til barnets beste blir å få klarhet i grunnlaget for beskyldningene om vold og overgrep. Dreier det seg om en forestilling skapt av en av foreldrene eller foreligger det en reell mistanke om at barnet kan ha vært utsatt for noe ulovlig? Et av de hjelpemidler domstolene benytter seg av for å finne ut av dette, er sakkyndige. I barnefordelingssaker benyttes psykologspesialister eller spesialister i psykiatri med spesiell barnefaglig kompetanse. Den sakkyndige har samtaler med foreldrene og barnet, med representanter for barnehage eller skole, behandlingsinstanser og andre personer som kjenner foreldrene og/eller barnet. I tillegg gjennomgår den sakkyndige alt bevismaterialet som finnes, før han eller hun gir en vurdering av saken og en anbefaling om resultat i saken ut fra hva som er til barnets beste. Vurderingen og anbefalingen fra den sakkyndige er sentral ved domstolens avgjørelse av saken, ved siden av forklaringer fra mor og far, vitner fra skole, barnehage, behandlingsinstanser og andre.

Som det fremgår av artikkelen ”Overprøver domstolene”, foretar barneverntjenesten i enkelte tilfeller sin egen vurdering av saken og akuttplasserer barnet et annet sted når det skal flytte til den forelderen som domstolene mener barnet vil få det best hos. Hvilket grunnlag har barneverntjenesten for sin avgjørelse? De har ikke den kompetanse en psykologspesialist eller en spesialist i psykiatri innehar, de iverksetter ingen egen sakkyndigutredning for å belyse alle sakens sider og de foretar ikke avhør av foreldrene med kritiske spørsmål til begge sider. Det er min påstand at barneverntjenesten har et betydelig svakere grunnlag for sin avgjørelse enn domstolen. Dessverre kan det se ut til at barneverntjenesten lar seg påvirke av en forelders angst eller av at denne angsten kommer til uttrykk gjennom barnet, til tross for at en sakkyndig har kommet til at barnets holdning er skapt av den samme forelderen. I så fall er det en svært kortsiktig vurdering av barnets beste som barneverntjenesten foretar.

Barneombudet uttaler i nevnte artikkel at det er den voksnes ansvar å nærme seg barnet på en god måte. Fedre som urettmessig beskyldes for vold og overgrep mot sine barn har imidlertid svært liten mulighet til å etablere god kontakt med barnet, så lenge den forelderen som overfører sin egen angst og frykt på barnet har barnet boende hos seg. Barnet vil i et slikt tilfelle måtte vokse opp uten å få revidert sin oppfatning av far som en trussel. Når denne situasjonen er skapt av en mor, bevisst eller ubevisst, som et ledd i en omsorgskamp om barnet, handler det om omsorgssvikt fra mors side. Dette må også barneverntjenesten og barneombudet ta innover seg. Vi kan ikke ha et system som belønner mor for å fremsette urettmessige beskyldninger mot far. Domstolenes oppgave er å ivareta barnas beste. Når det avdekkes gjennom bevisvurderingen og den sakkyndiges arbeid at det er mor som har skapt en forestilling hos barnet om at det har vært utsatt for vold eller overgrep, innebærer det at barna må beskyttes mot mor, ikke mot far.